Alt gikk etter sigende bra med Farah i hennes nye hjem, og tilbakemeldingene var veldig gode frem til i februar. Da fikk jeg en mail som sa at de ikke hadde hatt tid til henne pga forholdt i familien, og at hun plutselig var bitt redd alt... Jeg kjørte ned for å se på henne, og det som møtte meg var en villhund. Hun var redd folk, gulv, hunder, bilen - ja, hun var kort og godt redd. De hadde hatt problemer med å få henne til å spise, hadde båret henne rundt på gulvet osv....

Vel, jeg tok henne med meg hjem, og så egentlig for meg at hun måtte avlives ganske straks. Da var hun nesten 7 mnd gammel. Men, hun måtte jo få en sjanse, og jeg tok henne med meg til Lillehammer første helgen, til Bø helg nr 2, og hun har hatt en fantastisk fremgang. Fra å være en passiv, redd og unormalt rolig valp, er hun i ferd med å bli den sosiale, selvstendige, sterke og vennlige hunden hun en gang var. Hun har begynt å leke med de andre hundene, hun spiser som en hest, lærer fort og er en veldig morsom hund. Hun har fått mye fra både mammaen sin og pappaen sin eksteriørt, og har en flott kropp og god pels.

Farah har vært hjemme i ett drøyt år nå (mars-09), og hun har hatt en voldsom utvikling i positiv retning. Hun er blitt veldig sosial, hun er miljøsterk og har stor arbeidslyst. Jeg har trent litt lydighet med henne, og vi har debutert i kl I. Pga lite trening så har vi ikke fått noe opprykk enda, men det kommer!

Farah overrasker meg positivt hver gang jeg tar henne med meg på noe, og jeg undervurderer henne konstant! Hun viser stor glede i ringen, har en veldig god konsentrasjon og god fokus på oppgavene. Hun har ikke stress, og dermed er hodet med i en hver arbeidssituasjon. Det er veldig deilig!
Jeg har meldt henne på flere lydighetsstevner utover våren, og vi skal også komme igang med sportreningen igjen så fort snøen forsvinner! Målene for 2009 er opprykk til kl III i lydighet og opprykk til klasse C i spor. Så får vi se hvordan det går.