Untitled Document

Lille Dina :o) Hun fikk en tøff start på livet lille Dina, og hun er jo ikke blitt så veldig mye større enda ;o) Hun var eneste tispe i ett kull med tre valper. Fødselen gikk bra, alt så normalt ut, og vi slappet av :o) Det er jo alltid litt spennende med fødsler, det kan jo gå galt ett sted...
Vel, her så som sagt alt bra ut. Valpene ble født tirsdag, og jeg hadde eksamen onsdag. Finn var hjemme med dem, og han synes alt så bra ut. På onsdagen når jeg kom hjem, så synes jeg de virket litt trøttere og slappere en normalt, men slo meg til ro med at alt sikkert var normalt. De kravlet seg rundt i kassen, og lå inntil Keyla alle sammen, og det er jo normalt at ett døgn gamle valper sover liksom :o) Alikevel nevnte jeg min bekymring til Finn, siden jeg skulle til Danmark og hente Carbo, og skulle av gårde med båt på kvelden. Finn var på jobb, og svigermor var kalt inn som barne og hundepasser... Vi hadde på forhånd forsikret henne om at valpene bare kom til og sove og spise, så de ville ikke være til bry... Nå ligger Keyla på kjøkkenet, så svigermor hadde full kontroll på henne hele tiden... Hun ble vel rimelig overrasket kan man si, når Keyla plutselig begynte og løfte på den ene valpen og kaste den bortover kjøkkengulvet... Svigermor plukket valpen opp, og la den tilbake, men skjønte heldigvis at dette ikke var normalt, og kastet seg på telefonen til Finn. Jeg trenger vel ikke si at han kom seg hjem i en farlig fart... Og han så selvfølgelig fort at dette ikke var normalt... Alle valpene var slappe og virket dehydrerte, men tispa virket nærmest livløs..... Jeg har bare fått den natten beskrevet pr telefon på danskebåten, men det var mye massasje, varme og forsøk på å få i dem noe næring.... Vi hadde heldigvis en pakke med morsmelkserstatning stående sånn i tilfelle, og det var nok det som reddet dem det døgnet, for å få dem til å suge på Keyla var ikke mulig... Tispa kom seg fort når vi fikk i dem mat, og hannen kviknet også til så mye at de tok til seg mat, men de hadde mistet masse vekt... Dina veide 180 g ved fødsel, og var nede i 120 g på det minste... Det er 33 % av kropsvekten det... Det er mye... Jeg kom hjem igjen... og vi fortsatte jobbingen med å få i dem mat. Vi la dem til hos Keyla, melket henne og forsøkte og få dem til å suge.... Tispa sugde og sugde, men la ikke noe på seg. Hannene ga opp, og vi foret dem med dråpeteller. Dina drakk av flaske. Slik gikk dagene, og nettene, for de første dagene fikk de mat hver time, og så hver annen time... Vi var noe trøtte, men kunne vi holde liv i dem, så ville det være verdt det.. Etter noen dager synes vi det stabiliserte seg, men det var ikke noe melk og hente og Keyla desverre. I steden så la vi Dina til hos Vilde, som tok rollen som surrogatmor med sin sedvanlige ro. Alikevel så måtte vi til med flaske selvfølgelig, for vi kunne ikke drive og vekke alle terv valpene for å fore Dina om natten :O) Når de nærmet seg en uke så begynte vi og slappe av litt... Vi regnet med at ting ville gå bra nå. Alle spiste, alle la på seg.. Men plutselig så bare stoppet det opp. Den store hannhunden var den første av de to som bare sluttet og ta til seg mat, han bare svelget unna om vi dryppet det i ham, men fikk det i vrangstrupen... Det gikk fort, han bare la seg til, og plutselig så døde ham.... Forferdelig trist, og ett enormt tilbakeslag for oss... Vi satset alt på de to som var igjen, men bare ett døgn etter så skjedde det samme med den andre hannen... Det virket som om de bare "skrudde av bryteren" og så var det over... 3 var blitt til 1, og vi var nå veldig i tvil om Dina ville følge de to andre... Vi har båret henne rundt, matet henne, Keyla har vasket og stelt og varmet henne, Vilde har diet... Her er det mange som har gjort en innsats! For ikke å snakke om alle de rundt om i landet som har tenkt på henne og bekymret seg med oss :O) Og heldigvis så ser det ut til at vi får lønn for strevet :O) Lille Dina vokser for hver dag som går. Hun har åpnet øynene, og utvikler seg normalt, selv om hun forsatt henger en del etter på vekt i forhold til kullet i fjor naturlig nok, men det tar hun nok igjen etter hvert! Om det er noen som er i tvil, så skal selvfølgelig Dina være igjen her hos oss. Hun skal være Håkon "sin hund", og vi gleder oss alle sammen til og se henne vokse seg til! Tusen takk til alle dere som engasjerte dere, gledet dere med oss når alt så lyst ut, og sørget med oss når det ble tungt! Det er utrolig godt og ha slike som dere rundt seg når slike ting skjer!

Lille Dina :o)

Hun fikk en tøff start på livet lille Dina, og hun er jo ikke blitt så veldig mye større enda ;o)

Hun var eneste tispe i ett kull med tre valper. Fødselen gikk bra, alt så normalt ut, og vi slappet av :o)
Det er jo alltid litt spennende med fødsler, det kan jo gå galt ett sted...

Vel, her så som sagt alt bra ut. Valpene ble født tirsdag, og jeg hadde eksamen onsdag. Finn var hjemme med dem, og han synes alt så bra ut.
På onsdagen når jeg kom hjem, så synes jeg de virket litt trøttere og slappere en normalt, men slo meg til ro med at alt sikkert var normalt. De kravlet seg rundt i kassen, og lå inntil Keyla alle sammen, og det er jo normalt at ett døgn gamle valper sover liksom :o)
Alikevel nevnte jeg min bekymring til Finn, siden jeg skulle til Danmark og hente Carbo, og skulle av gårde med båt på kvelden. Finn var på jobb, og svigermor var kalt inn som barne og hundepasser... Vi hadde på forhånd forsikret henne om at valpene bare kom til og sove og spise, så de ville ikke være til bry...
Nå ligger Keyla på kjøkkenet, så svigermor hadde full kontroll på henne hele tiden...
Hun ble vel rimelig overrasket kan man si, når Keyla plutselig begynte og løfte på den ene valpen og kaste den bortover kjøkkengulvet...
Svigermor plukket valpen opp, og la den tilbake, men skjønte heldigvis at dette ikke var normalt, og kastet seg på telefonen til Finn.
Jeg trenger vel ikke si at han kom seg hjem i en farlig fart... Og han så selvfølgelig fort at dette ikke var normalt... Alle valpene var slappe og virket dehydrerte, men tispa virket nærmest livløs..... Jeg har bare fått den natten beskrevet pr telefon på danskebåten, men det var mye massasje, varme og forsøk på å få i dem noe næring....
Vi hadde heldigvis en pakke med morsmelkserstatning stående sånn i tilfelle, og det var nok det som reddet dem det døgnet, for å få dem til å suge på Keyla var ikke mulig...

Tispa kom seg fort når vi fikk i dem mat, og hannen kviknet også til så mye at de tok til seg mat, men de hadde mistet masse vekt... Dina veide 180 g ved fødsel, og var nede i 120 g på det minste... Det er 33 % av kropsvekten det... Det er mye...

Jeg kom hjem igjen... og vi fortsatte jobbingen med å få i dem mat.
Vi la dem til hos Keyla, melket henne og forsøkte og få dem til å suge....
Tispa sugde og sugde, men la ikke noe på seg. Hannene ga opp, og vi foret dem med dråpeteller. Dina drakk av flaske.
Slik gikk dagene, og nettene, for de første dagene fikk de mat hver time, og så hver annen time... Vi var noe trøtte, men kunne vi holde liv i dem, så ville det være verdt det..
Etter noen dager synes vi det stabiliserte seg, men det var ikke noe melk og hente og Keyla desverre. I steden så la vi Dina til hos Vilde, som tok rollen som surrogatmor med sin sedvanlige ro. Alikevel så måtte vi til med flaske selvfølgelig, for vi kunne ikke drive og vekke alle terv valpene for å fore Dina om natten :O)

Når de nærmet seg en uke så begynte vi og slappe av litt... Vi regnet med at ting ville gå bra nå. Alle spiste, alle la på seg.. Men plutselig så bare stoppet det opp.
Den store hannhunden var den første av de to som bare sluttet og ta til seg mat, han bare svelget unna om vi dryppet det i ham, men fikk det i vrangstrupen... Det gikk fort, han bare la seg til, og plutselig så døde ham.... Forferdelig trist, og ett enormt tilbakeslag for oss... Vi satset alt på de to som var igjen, men bare ett døgn etter så skjedde det samme med den andre hannen... Det virket som om de bare "skrudde av bryteren" og så var det over...
3 var blitt til 1, og vi var nå veldig i tvil om Dina ville følge de to andre...
Vi har båret henne rundt, matet henne, Keyla har vasket og stelt og varmet henne, Vilde har diet... Her er det mange som har gjort en innsats! For ikke å snakke om alle de rundt om i landet som har tenkt på henne og bekymret seg med oss :O)

Og heldigvis så ser det ut til at vi får lønn for strevet :O) Lille Dina vokser for hver dag som går. Hun har åpnet øynene, og utvikler seg normalt, selv om hun forsatt henger en del etter på vekt i forhold til kullet i fjor naturlig nok, men det tar hun nok igjen etter hvert!

Om det er noen som er i tvil, så skal selvfølgelig Dina være igjen her hos oss. Hun skal være Håkon "sin hund", og vi gleder oss alle sammen til og se henne vokse seg til!

Tusen takk til alle dere som engasjerte dere, gledet dere med oss når alt så lyst ut, og sørget med oss når det ble tungt! Det er utrolig godt og ha slike som dere rundt seg når slike ting skjer!