Belgerens Historie
av Arlet Møllerud, Danmark
(oversatt til norsk av Ronny Eliassen)
Opprinnelse
I de siste tjue år av det 19. århundre oppstod det i mange europeiske land, interesse for å skape en eller flere “nasjonale hunderaser”. På dette tidspunkt fantes det i Europa mange saueflokker, og derfor mange Fårehunder. Men på hundeutstillinger rundt i Europa ble disse samlet under navnet “Kontinentale Fårehunder”, selv om de opprinnelig kom fra Belgia, Tyskland, Frankrike, osv. Derimot var Fårehundene i Storbritannia/England allerede delt opp i flere raser. På en utstilling i Brussel i 1880, var det påmeldt 10 Collier – og kun 7 Kontinentale Fårehunder.
I Belgia var det Professor A. Reul, dyrlege i Cureghem nær Brussel, som begynte å interessere seg for å prøve å skape en Belgisk Fårehund rase. Med hjelp fra sine dyrlegekollegaer i hele Belgia, lykkes ham i å overtale lokale gjetere, til å komme til Brussel sammen med sine hunder. Formål var å danne seg en ide om hvilket “råmateriale” som var til rådighet.
Den 15. november 1891 samledes 117 Fårehunder i Cureghem. Som Prof. Reul selv utrykker det: “Der var 117 hunder – og ikke to av dem var lik, selvom de var søsken. Det var til å bli fortvilet over, om det noensinne kunne være mulig å skape en Belgisk Fårehund rase ut av en sådan “blandet salat”.
Men, etter at man hadde tatt vekk de mest avvikende hundene, var det en gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm (noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket); vekten var ca. 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste; uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse.
Fårehund fra Belgia med stumphale, 1890.
Marquis, den største av hundene, som var til stede i Cureghem.
Derimot var hår lengde og pelsstruktur temmelig forskjellige – det fantes hunder med ru og stri pels, med kort pels, med halvlang pels og med lang pels. Fargene var ennå mer forskjellige: helt sort, eller sort med hvitt slips og hvitt på potene; rødbrune, gule, beige, grå, stripete i flere nyanser.
Men, i motsetning til andre fårehund “raser” på dette tidspunkt, fantes det ikke en eneste hvit hund blant “Belgerne”. Samtlige hunder hadde en tykk underpels, som beskyttet dem mot kulde og regn. Flere hunder hadde kun en halestump eller nesten ingen hale (ikke fordi de var født uten hale, men fordi mange gjetere foretrakk å kupere halen på hundene sine).
I samme år 1891 blir den første Spesialklubben stiftet:
Le Club du Chien de Berger Belge. Man blir enige om å tillate tre varianter: langhåret, korthåret og ruhåret – uten noe som helst hensyn til farge. Men i 1899 bestemmer Klubben at den langhårede Belgiske Fårehund fremover skal være sort, den korthårede rødgul med sorte hår spisser, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger blir forbudt. Samtidig bestemte man, at alle Belgiske Fårehunder skal ha “hele” (dvs. ikke kuperte) haler. Det er først 1907, etter offisiell anerkjennelse av en annen Belgisk Fårehund Klubb (Berger Belge Club), at de ikke- sorte, langhårede Belgiske Fårehundene, den rødgule, ruhårede Belgiske Fårehund, og den sorte, korthårede Belgiske Fårehund igjen blir anerkjent.
Avstamning
Én av de første sorte, langhårede Belgerne var: Picard d’Uccle. Hans eier, Hr. Nicolas Rose, var restauratør på slottet Groenendael. Picard ble flere ganger paret med den lille sort tispen Petite, og én av deres sønner, “Duc de Groenendael” – se bildet – blir betraktet som “stamfaren” til mange sorte Belegge; så mange, at den sorte variant kom til å hete Groenendael.
Hentet fra www.nbfk.no